Mitt lille liv

Sure penger?

2008-09-01T22:24:00.003+02:00

Jeg er studet. På heltid. Det er tid for skole hver dag, mye lesing og kompliserte ord. Nå skal jeg ta på lesebrillene og innta mitt intellektuelle jeg. Vel, det er iallefall slik det skal være. Lånekassen gir meg penger for å lese, lære og forstå. Jeg har ikke vært på skolen hele første uke med ordentlige forelesninger. Er ikke helt sikker på hvilke bøker som er pensum og ligger et stykke etter i lesinga allerede.

Allikevel lærer jeg mass. Læringsprosessen er fullt i gang til tross for mangel på input fra professorer og andre intellektuelle. Daglig lærer jeg hvor heldig jeg er. I mitt kjære hjem her i tigerstaden nyter jeg fantastiske samboere. Lærer hvordan å være en god venn, en bra person. Jeg nyter alle de gode vennene som jeg endelig kan treffe jevnlig. Jeg lærer å orientere meg i en litt stor by. Jeg lærer hvem jeg er. Jeg studerer livet.

Foreløpig er jeg bare student på papiret. Litt kjipt for lånekassa som trodde jeg skulle bruke pengen til å sitte i klasserommet. Men pengen kan ikke være alt for sure. De brukes på å utvikle et litt bedre menneske som lærer å være et medmenneske.

Hipp hurra

2008-06-12T17:40:00.005+02:00

Jeg er ferdig. Eksamen er overstått.

Er jeg lettet? Ja. Er jeg litt mer lykkelig enn i går? Ja.

So, what to do? Jeg skal på begbyhallen og kjøpe en boks med frutiz. Jepp. Det er det jeg skal. Perfekt anledning til å bruke alt for mye penger på alt for lite is.

En fin dag i Fredrisktad. Hurra:)

Glimt

2008-03-31T23:26:00.005+02:00

Vært hjemme i vel tre uker. Dagene tusler av gårde. Jeg har fått treffe gode venner og min kjære familie. Koselig. Her er noen små blinkskudd av mange fotogene mennesker;)

Home sweet home

2008-03-13T17:56:00.007+01:00

Eller, er det så søtt, så deilig? Hjemme er alt som før. Helt opplagt egentlig, men jeg er litt overraska. Her er ingen ting nytt å oppleve. Gatene er ikke spennende. Folka som passerer deg er tomme og flakkende i blikket. Alle går likt kledd.

I Kenya var Norge drømmen. I Norge skulle jeg spise ufattelig god mat, møte alle de sykt gode vennene og nyte velstandssamfunnet. Vel, drømmen er på mange måter knust. Vennene er gode og fine å treffe. Maten er god, men hva er så spesielt med den? Her er goder og masse fint å kjøpe, men jeg vil ha relasjoner. Jeg vil ha gode samtaler, kvalitetstid med mennesker jeg er glad i.

Må nok komme meg ut. Gjøre noe med livet mitt. Bli en relasjonsskaper.

PS: For all del, ikke tro at det ikke var koselig å treffe familie og venner!

Hoeyderekord

2008-02-23T20:36:00.010+01:00

Jeg har besteget Mount Kenya! Ferden gikk rett fra kysten og mange varmegrader, til hoeyfjell og kulde. Seks av oss tok turen, var godt aa faa delt gruppa litt. Jeg var litt lite mota til aa begynne med, men turen endte opp med aa bli fantastisk. Naturen var variert og flott, selskapet var av det gode slaget. Vi fikk tid til mye morro, internhumoren var paa topp, som dere kan se av bildet nedenfor.

Tror vi gikk rundt 48 kilometer paa fire dager. Traskingen begynte paa litt over 2000 moh, og sluttet paa 4985 moh. Med andre ord, det var en ganske stor hoeydeforskjell, noe som foerte til at vi maatte gaa sakte. Veldig sakte. Hoeydesyke skulle ingen ha. Vi hadde god tid. God tid til aa nyte Guds skaperverk. Det var fantastisk. Gud er ganske saa kreativ, jeg er imponert.

Turen tok alt i alt fire dager. Toppen ble naadd den tredje dagen, rundt seks om morgenen. Vi stod opp klokka to, begynte aa gaa tre. 4 kilometer skulle tilbakelegges, det er klart at da maa man beregne god tid! Jeg maa vel vaere aerlig og aapen og si at jeg var en smule engstelig den siste natta. Ryktene sier at mange doer naar de bestiger Mount Kenya. Det var umulige aa la vaer aa tenke at jeg skulle vaere en av de uheldige. Naar man foerst skal doe saa ung er det jo stilig aa ha gjort det naar man bestiger Kenyas hoeyste fjell, men jeg kunne ikke la vaer aa tenke at jeg har litt mer aa utrette foer jeg reiser herifra. Resultatet ble litt hjertebank paa natta og konstant boenn til mesteren der oppe. Jeg doede ikke, heldigvis.

Glade og foernoeyde naadde hele gjengen toppen og fikk ta imot en ny dag med ny naade. Solen steg sakte opp over skydekket. B-e-autiful!

Glade, fornoeyde og en smule stolte. Det var det vi var etter aa ha opplevde en av vaare beste naturopplevelser. All aere til vaar kjare guide, Charles. Han ledet oss gjennom tette skoger og paa aapne sletter. Bra mann. Maa vel ogsaa for ordens skyld nevnes at toppen vi besteg, point Lanana, bare er den tredje hoeyeste toppen. For aa naa de andre toppene kreves litt stoerre ferdigheter enn det jeg har.

Høydepunkter i februar

2008-02-22T21:05:00.003+01:00

De siste innleggene har vært relativt korte. Forsåvidt greit, lange utgreiinger kan fort bli kjedelig. Men, for dere som er interressert, her en noen stikkord fra mine sysler den siste måneden.

Varme i Voi
Mange dyr i Tsavo nasjonalpark
Camping i Tsavo nasjonalpark
Stillingskrig mellom løver og bøffler i Tsavo nasjonalpark
Gideon, en fantastisk mann
Arnfinn og Helga Røyland, mennesker å lære av
Misjon blandt muslimer
Mombasa - kys og varme
Herlig omsorg og oppvartning på Mzambweni
Kristne med muslimsk bakgrunn, spennende
Bading i det indiske hav
Besøk i Masaii- landsby
Avslappende dager på Hebron i Taita. Regn og frisk luft, omtrent som norsk sommer
3 uker uten dusjing, ergo tre uker med svært fett hår. Jeg liker å kalle det naturlig hårmaske.
Sykdom. Høy feber og dårlig mage. Fikke behandling av en indisk versjon av mr. Bean, kan ikke bli bedre.
Fantastiske mennesker, spennende kultur

Hatt det bra. Hipp hurra:)

Kysteventyr

2008-02-19T16:05:00.009+01:00

Vi har vært på kysten ei uke. Varmt klima, koselige mennesker, spennende misjon. Ei herlig uke hvor vi fikk god kontakt med fantastiske mennesker. På Mzambweni fikk vi nok den beste servicen hittil. Bestemt på å gi oss ei fantastisk uke gjorde de alt i sin makt for å gi oss god lokal mat og spennende opplevelser. Det ble vellykka. Jeg er glad, takknemlig og tent. Tent for å tjene, både mennesker og Gud.

Lyst til å spille volleyball, ingen å spille med. Dette var siste utvei..

2008-01-26T15:34:00.000+01:00

Et bilde sier mer enn tusen ord..

2008-01-20T16:35:00.000+01:00

Derfor, gå inn på linken nedenfor og se filmen Aud har laga. Fint lite sammendrag av TeFT sine sysler de siste månedene.

http://audfeed07.blogspot.com

Vil, men får det ikke til

2008-01-17T19:36:00.000+01:00

Gud krever så mye.

Ta opp ditt kors og følg meg, sier Han.

Fornekt deg selv.

Mist livet for Jesu skyld, for da skal du berge det.

Elsk dine fiender, vend det andre kinnet til.

Døm ikke, fordøm ikke, gi.

Alt vil jeg, men ofte kommer jeg til kort. Følelsen er alt for ofte håpløshet; jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.

Heldigvis kommer Han med løfter midt i krav og formaning. Løfter som bærer, styrker og gir mot.

Alt er mulig for Gud.

Guds ånd gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Vær ikke bekymret. Jeg tar meg av fuglene, jeg tar meg av deg.

Be, så skal du få.

Herren er med deg i all din ferd.

Løftene holder, heldigvis. Jeg vil, Gud får det til.

Oase

2008-01-12T15:42:00.000+01:00

Dagene har gått sakte. Det er relativt lite å gjøre. Den Norske skolen i Nairobi er en fin fasilitet, men tilbyr et meget begrenset antall aktiviteter. Det er gøy å bade, det er deilig å lese, men dag ut og dag inn med dette er litt kjedelig. Grunnen til at jeg bare har kunnet nyte aktivitetstilbudene på tomta er at vi en stund var innesperret her, hvis en kan bruke et så kraftig ord. Her har vi hatt vår egen lille oase midt i uro, brann og død. Med nok mat og rolige dager har vi vært passive vitner til et Kenya i kaos.

Urolighetene, grusomhetene og konfliktene har foregått rett rundt hjørnet. Allikevel har vi måttet ty til mediene får å få med oss hva som skjer. Noen ganger har til og med norske medier vært vår informasjonskilde Vi har vært kjempe nærme hendelsene, samtidig har de vært så utrolig fjerne. Tomta og dens strømgjerder gir oss trygg het. Noen ganger har folk ”utenfra” kommet inn. Øyevitner har fortalt hvordan situasjonen er, hvordan ting oppfattes av den enkelte. Muligheten er der for at vi kan gi og få lov til å følge det som står i Lukas 12. 48b: Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som er mye betrodd, skal det kreves desto mer av. Vi får lov til å gi av vår store rikdom. Dele av det som er gitt oss, men som egentlig er en del av hele verdens goder. Da potten skulle fordeles var vi heldige, vi fikk den delen som gav mye, akkurat som Lot fikk det landet som var frodigst da han og Abraham skulle dele landet de skuet utover. Men, selv om vi gav, gav i alle fall ikke jeg så det svei. Kanskje gav jeg litt mer enn jeg pleier, men nå i dagene etterpå har jeg ikke savnet det jeg så villig gav bort. Det var overfloden jeg gav av, jeg gav det jeg ikke trenger. Skoene som jeg kjøpte fordi de var billige, men som ikke er gode å gå på. Knebuksa som er utvaska og stygg i fasongen. Den som alltid ligger nederst i skapet, gjemt under de andre klærne.

Ja, vi sitter her i vår fredelige, vakre oase. Alt skulle bli annerledes når vi kom til Kenya, men det ble så mye som ble likt. Hjemme er vi og i vår vakre, fredelige oase. Svømmer i materielle goder og penger, hviler i fred og oljefond. TV- apparatet skrus selvsagt på enten sju eller ni slik at en får med seg det viktigste som skjer ellers i verden. Som vanlig er det noen døde et eller annet sted, noen opplever en krise i livet. Så blir det som regel med en liten tanke på de som akkurat opplevde noe som vil merke dem for resten av livet. Vi synes det er ille med alt det vi ser skje i andre deler av verden, men det skader ikke oss. Skadene nådde ikke oss, vi bare ser, har medfølelse og gir litt av vår overflod. Enten for å komme dem som er i nød til hjelp, eller får å lette på vår egen samvittighet. Det er som en som bor i en oase i en ørken. Der er vann og hvile, den som bor der har det godt. De gangene tørste ørkenvandrere kommer innom gir den litt vann og kjenner på hvor vondt der at denne vandreren så ofte må tørste. Men, den som bor i oasen vet ikke hva tørste er.

Bønn for Kenya

2008-01-05T17:01:00.000+01:00

Her i Kenya har jeg det bra, men mange rundt meg har de siste dagene opplevd ting som det ikke er forunt noen å oppleve. Kjære venner som har for vane å sende noen tanker opp til vår himmelske pappa i ny og ne: ta med Kenya i deres tankestrømmer. Be vår kjære far om å gi visdom til landets ledere. Be for alle som har mistet sine hjem og de som har mistet noen av sine kjære. Ingen over, ingen under, bønn er det beste en kan gi sin neste. Be, Kenyanere trenger deres bønner.

Bønnens makt er helt utenkelig, den løser lenker setter sjeler fri..

God jul og godt nyttår!

2008-01-01T12:29:00.000+01:00

Da var julen overstått og en nytt årsskifte er unnagjort. Julen ble feria under høye palmer og til lyden av bølgebrus. Det var koselig, det var deilig, men det var ikke jul. Julestemninga kom ikke i år, men julen ble uansett feiret. Jesus ble født, frelserens komme ble markert uavhengig av mine følelser. Vår markering av julens viktigste og virkelige budskap var enkel og fin. Vi var en gjeng nordmenn samla på stranda hvor vi leste juleevangeliet fra både Lukas og Johannes. Vi gikk også rundt en palme og sang julesanger. Det var en ny opplevelse, synge julesanger kun iført en tynn kanga. Dagens høydepunkt var vel da jeg og Susann fikk ri på kamel langs Mombasas hvite strender mens vinden lett strøk oss i håret og vi trallet på sanger om de tre vise menn. Vi fikk iallefall fokusere på det viktigste i julen, sånn som det står skrevet i en av mine yndlingssanger i julen:

En jul uten Jesus har liten verdi, det blir som ei pakke med ingen ting i. For innhold er viktig, du tenker helt riktig, det blir ingen jul uten Jesus.

Julestemning og gode juletradosjoner ble det lite av, men det ble jul allikevel. For Jesus kom, og Han er den vi feirer, selv om det kanskje kan føles som at det er tradisjonene som er hovedinnholdet i pakka.

Turen hjem fra Mombasa skulle egentlig tas med tog, men på grunn av fare for at det ikke ville gå måtte vi kjøre bil med våre kjære ferievenner familien Kårbø. Turen gikk fint, og her i Nairobi er vi en hel gjeng samla. Koselig med masse folk, spesielt når man skal feire nyttår. Vi hadde en storslagen fest ved bassenget med ballonger, lightsticks og god grillmat. Tilsammen var vi vel rundt 50 festglade mennesker samla, og det ble mye latter, gode leker og godt fellesskap. Vi var ekstra mange på grunn av urolighetene her i landet. Det er trygt og godt på tomta, men de som ville ut og feire måtte ta til takke med selskapet av oss dødelige her på tomta.

Det ligger vel i lufta at en fest ved bassenget kan ende ganske våt for noen. Lene og jeg havna uti rett over nyttår, så vi har dermed slått vår egen rekord i årets første bad. En viktig detalj er at vi ikke provoserte fram å bli dytta uti, vi ble rett og slett uskyldige ofre for Ryfylke- humor...

Pokot i en lang fei

2007-12-20T15:40:00.000+01:00

Før jeg begynner å blogge nåtidens hendelser, ønsker jeg å ha en liten oppsumering av perioden i Pokot. Tiden i Pokot var så ut rolig innholdsrik og spennende. Der fikk vi oppleve "ekte" afrikans kultur og vi fikk lov til å peke på Jesus. Vi fikk oppleve varme sletter og kaldt høyfjelSammen opplevde vi morsomme ting, og tunge ting. I Kapenguria fikk vi gå rundt i gatene og på sett og vis føle at det var vår by. Pokot var konge, rett og slett. Under følger en liten kavalkade av de største hendelsene i løpet av de ca 6 ukene vi var der. Enjoy!

Første helga ble fem av oss med Ingrid Næss på Crusade til Chepkalit. Det var i høylandet, så der var kald og frisk luft. Vi viste film, hadde undervisning og vitna. I tillegg fikk vi for alvor smake på den lokale maten og lære uttrykket "african- time" å kjenne. Over ser du en gjenganger, Ughali(populært kalt maisgrøt blandt oss hvite, for at ikke de innfødte skal forstå hva vi snakker om) og chai. Konge tur!

Vi fikk oppleve en tremittsverm, noe som skjer ca 2 ganger i året. I løpet av liten tid mister de vingene. Vår kjære onkel Ole stekte termittene til oss og vi fikk oppleve god og sprø afrika- snacks som smakte en blanding av bacon og popcorn. Her er Lene og Marie midt i svermen.

Jeg var så heldig å få lov til å feire 19- års dagen min i Pokot. Eksotisk og fint:) På tross av fravær av nær familie hadde jeg en fin og minnerik dag. Vi stellte i stand en koselig kveld med boller og brus, leker og sosialt samvær. Her er det vår alles kjære Jostein Holmedal som har en burdagshilsen i form av ei gammal kone. Herlig!

17 november ble det arrangert fredsløp i Kapenguria sentrum, Tegla Lourope Peace race. Vi var selvsagt med, endte på fine sisteplasser alle sammen! Var en smule spesielt å løpe et fredsløp med mt. Elgon, hvor det er borgerkrigtendenser, i horisonten. Her er gjengen i flotte løpst- skjorter.

Møter ble det nok av i Pokot. Hver søndag var det gudstjeneste, i tillegg var vi ute på flere crusades. Vi deltok med sang og vitnesbyrd, Jostein var som regel taleren. Her er vi på crusade i Mutua og på gudstjeneste i ei bare halvt år gammel menighet i Uganda.

Chesta ble også besøkt i løpet av opphboldet. Der fikk vi oppleve utrolig mye. En av mange hendelser var bestiging av fjelltoppen Kogh, eller Chestatoppen som jeg liker å kalle den. Det var en deilig, slitsom og fantastisk tur. Guds skaperverk på sitt beste! Her er jeg på toppen, glad og fornøyd tross at klokka kun er 06.00.

Pokot var stedet hvor vi fikk møte de som er fattige på penger, men velsigna med stor glede og et rikt åndelig liv. Der fikk vi se mennesker ta imot Jesus, vi fikk være med i spydspissen av misjonsarbeidet. Jeg likte meg i Pokot, håper jeg en dag kan vandre i de skitne gatene i Makutanu igjen.

Et lite titt-tei

2007-12-08T19:25:00.000+01:00

Da er snart 6 uker i vest- Pokot over. På grunn av dårlig internett og giddalaushet har jeg lagt blogginga litt på hylla. Men, en liten oppdatering før jeg vender nesa mot storbyen igjen er vel nødvendig.

Pokot- perioden har bestått av så utrolig mange inntrykk. Mennesker i nød, mennesker i glede, mennesker i sorg. Det er umulig å skildre alt vi har opplevd. Programmet har vært fullt og spennende. Men, det har gjort oss slitne. Hele tiden er vi i sentrum, må være på hugget. Vitnesbyrd og sang. Det er ikke mye vi gjør hver gang, men alles øyne er retta mot oss. Merker det skal bli deilig den dagen vi ikke får blikk hvor en vi går, det skal bli deilig å slippe å høre ”mzungu” ropt etter en. Samtidig lurer jeg på om jeg vil savne oppmerksomheten. For, om jeg ønsker det eller ikke gjør nok oppmerksomheten at jeg føler meg litt spesiell.

På grunn av at opplevelsene har vært så mange og inntrykkene så sterke overlater jeg resten av posten til det visuelle. Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg lener meg på det ordtaket..

Jeg og Doricas kutter bryllupskake etter kvinneforening

Fra gateevangelisering i Mutua

Hånd i hånd. To farger, en verden.

Jeg og Aud lagde et TeFT- skilt

Ydmyk

2007-11-01T21:51:00.000+01:00

De siste dagene her i Nairobi har etterlatt seg spor. Jeg er prega og flau. Det er vel aa forvente etter besoek i to ulike slummer. Vi har vaert saa heldige aa vaere gjester hos den lutherske kirken baade i Kawangware og Kibera. Vaare bilder av slummen har blitt mer enn reklamer for Kirkens noedhjelp. De har blitt vaare egne.

Vi har faatt moete foreldreloese gutter som har sitt hjem paa gata. Som en virkelighetsflukt sniffer de lim. Gutter yngre enn meg, de fleste i 13- aars alderen. Vi har faatt se gleden til ti- talls av barn naar vi kommer inn en doer. Gleden kommer fra barn uten rikdom, uten en trygg familieramme. De har ingenting av det vi setter saa utrolig hoeyt. Men, de har gleden.

Vi har faatt bygge relasjoner til Kenyansk ungdom. Vandra side om side med andre ungdommer i trange gater, blandt hus som visstnok er hjemmene til mennesker. Inntrykkene er sterke. Det eneste jeg kunne se for meg var mitt eget hus. Stort og fint. Hvitt med blaa doer. Stor fin hage og en brei vei man lett kjoere paa foerer oss opp til det.

Guiden min var ikke fra byen, men fra Rift Valley. Han var meget interressert i Norge. Der gikk vi side om side. Han fortalte om den store arbeidsledigheten i Kenya, jeg om at vi i Norge er avhengige av arbeidsinnvandring for at alle jobbene skal bli utfoert. Han forteller om at han gjerne skulle hatt en PC til studiene, jeg forteller at nesten alle ungdommer paa min alder har en baerbar PC i Norge. Det er flaut. Jeg foeler et sterkt ubehag ved aa fortelle om min hverdag. Men, det er sannheten. Naa kom den bare saa utrolig naerme. Jeg boeyer meg ydmyk i stoevet og er evig takknemlig for alt jeg har faatt. Maa jeg greie aa bruke det paa riktig maate og gi av det paa riktig maate. Gud, gjoer meg til en tjener for de uheldige.

Naturfotografene

2007-10-30T18:27:00.000+01:00

I dag var jeg og Celine, dattera til Janne og Rune, naturfotografer og vi fikk noen herlige blinkskudd. Som naturfotografer flest listet vi oss stille rundt på ulendte plasser og studerte nøye det vakre skaperverket. Her er resultatet:

Forandringsambassadører

2007-10-30T17:32:00.000+01:00

Tid for ny oppdatering. Tiden går og jeg er lite strukturert, derfor få oppdateringer. Men, det er vel egentlig det man forventer når man er i Afrika. Vår tanke er jo at Afrika er synomymt med usivilisert samfunn. Vi tar grundig feil. Det har jeg fått erfare de siste to ukene. Nairobi er sivilisert. Med sine store bygninger, millioner innbyggere og sitt heftige utvalg i matbutikkene er Nairobi definitivt en verdensby.

Jeg ser på meg selv som ei som i ganske stor ikke gjør meg opp meninger om folk før jeg har egne erfaringer. Dessverre har jeg oppdaga at mitt syn på Kenya og Afrika var litt for snevert. Jeg har vært på kontinentet to ganger før. Allikevel ble jeg denne gangen igjen overrassket over hvor like matbutikkene her til lands er de hjemme. Her er Nivea og Dove. Munnskyllevann og hårfjjerningskrem. Produkter som nettopp er kommet til Norge er i hyllene her også. Facsinerende for ei som dessverre trodde Afrika ikke kunne få varer like fort som Norge, til tross for at det vel er ca like langt å fly fra USA til begge steder.

Tiden her nede skal bli en tid for mye. En av de tingene det er tid for er å bryte ned trangsynthet. Forandre på det faktum at det er alt for lett å tenke at de her nede er usiviliserte. En annerledes kultur er bra, selv om vi ikke identifiserer oss med den. Rune lærte oss noe i dag som gjorde at jeg ble litt satt ut. Han sa vi var rassister dersom vi forventet noe annet av de innfødte her enn nordmenn bare fordi de er afrikanere. Da praktiserer vi ikke likeverd.

Afrikas og Kenyas kultur er en rik kultur. Vi skal ikke prente på dem vår kultur, men være forandringsambassadører på områder som ikke er verdt å ta vare på. Vi skal få lov til å hjelpe folk til å se at omskjærelse av jenter er farlig og en uting. Vi skal få lov til å peke på at kvinnner har mye kunnskap å komme med og at menn og kvinner skal være likestillt. Vi skal få lov til å vise dem menneskeverdets viktighet der det er forsømt. Dette skal vi gjøre uten å heve oss over dem. For akkurat som menn og kvinner er likestillt, er alle folkeslag det.

Noen glimt fra Kenya

2007-10-24T20:56:00.001+02:00

Gjengen ved frokostbordet.

Vi koser oss ved bassenget

Stua i huset vi bor i her paa tomta

Trygt nede med beina paa bakken

2007-10-24T20:30:00.000+02:00

Jeg er framme. Eventyret i offisielt i gang. Jeg er i Nairobi! Nairobi er varmt, akkurat passe. Det er en deilig soet lukt i lufta og gresshoppene spiller oss rolig i soevn. Det er deilig aa vaere her. Minner fra turene baade til Kenya og Ethiopia tidligere i mitt korte liv popper opp. Naar jeg gaar over plassen lukter det kveld i Awasa og bilturer rundt i Pokot. Det er deilig, men ogsaa rart. Naa er jeg her, og det er ingen vei tilbake. Jeg kan ikke bare ta en svipptur hjem dersom jeg oensker hvile.

Dagen har vaert lang. Flyet gikk fra Gardemoen 06.30, foettene stod paa afrikansk jord 19.00. Det var lenge, men samtidig er det vanskelig aa sette fingeren paa hvor egentlig tiden ble av. Turen bestod av slaekking og soving. Slitne kropper maatte hvile ut etter en innholdsrik uke. Ellers ble det jo ogsaa tid til morsomme samtaler, terningspill og San Juan.

Her nede ble vi tatt utrolig godt imot. Det er godt aa kjenne at en er velkommen. Kjenne at det kanskje er en grunn til at vi kommer. Vi har faatt et eget hus paa tomta, med alt som trengs og mere med. Mange av oss stusser paa om vi virkelig har kommet til Afrika.

Det er godt aa vaere i gang. Godt at spenningen kan slippe litt taket. Men jeg vil uansett i flere dager kjenne savnet av alle der hjemme. De som har gitt meg gode ord paa veien. Jeg er saa takknemlig for at folk husker paa meg. Taarene kommer lett med tanke paa dere.

Det kribler

2007-10-24T20:28:00.000+02:00

Det nærmer seg. Alle tegn tyder nå på at det nærmer seg avreise. Bagasjen er sortert og veid, avskjeder er tatt og siste klesvask er unnagjort. En uke med undervisning og forberedelser er unnagjort. Alt som skulle skje er skjedd, bortsett fra avreise. Det er skummelt. Et hav av tanker, følelser og forventninger bruser på innsiden. Det er slitsomt. Slitsomt å tenke på hva som vil skje, hvordan ting vil ende.

Det skal bli deilig å komme i gang. Deilig å slippe å vente på at vi snart skal til Kenya. Nå er det ikke lenger det som skal skje. I natt 03.30 reiser gjengen av gårde i minibuss fra Fjellhaug. Det er ikke snart, det er straks. Skremmende tanke.

Forventningene er store og gjengen er gira. Jeg tror det skal bli et spennende og arti år. Et år med utfordringer, sprengte grenser og mye glede. Et år med fart og spenning, venting og lange dager. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan tenke tilbake på det. Se alt jeg har lært og hvor mye jeg har utviklet meg. Forventningene er store. Håper inderlig ikke vi blir skuffa.

Savnet av venner og familie her hjemme kommer til å bli stort. Men, på samme tid skal vi få lov til å knytte utrolig sterke vennskapsbånd. Bånd på grunnlag av sterke opplevelser, knyttet med Gud i sentrum. Jeg er takknemlig for denne muligheten. Takknemlig for at Gud har latt meg få stå i Hans tjeneste. Men jeg føler meg ille liten. Godt han har rykte på seg for å gjøre små folk store.

Litt av hvert

2007-10-24T20:15:00.000+02:00

Da var eventyret i gang. Jeg har riktignok ikke kommet meg til langstrakte savannertennå, men jeg har fått lov til å gjeste Fjellhaug for noen dager. Fjellhaug som jeg i tre år har blitt anbefalt på varmeste av gode misjonsvenner og andre forbipasserende på Drottningborg. Her er fint, men det kreves en ganske god kondis for å komme seg opp hit. Hvorfor fortalte du aldri om de lange bakkene når du snakket så fint om Fjellhaug, Kjetil? Da kunne jeg jo forberedt meg og tatt noen løpeturer før jeg dro!

Her på haugen lærer jeg nyttige ting. Ting som egentlig er selvsagt, men som er greit å få konkretisert. For eksempel at det er vanskelig å kommunisere når man kommer fra to ulike kulturer. Veldig kjekt å vite, så kanskje vi tar det med en klype salt når noen fornærmer oss på det groveste. De har jo tross alt en annen kultur!
Den siste tiden i Fredrikstad traff jeg endel som jeg holder av. Mennesker som opp gjennom historien har betydd noe for meg, eller på en eller annen måte vært en del av mitt liv. Herlige folk, gode folk. Jeg vil takke de for alle lykkeønskninger og gode klemmer. Og takk for alle gode råd og for at dere minnet meg på at noen ting er viktig å huske når man er i Afrika. Som for eksempel

-Pass deg for løver
-Ikke bli spist av løver
-Pass på storetåa di (løven i Kardemommeby spiste jo tross alt opp tåa til en av røverne)
-Pass deg for afrikanske menn
-Husk at dersom du får en stein i hodet, så er det bare fordi de ikke kjenner deg. De kommer til å like deg etter hvert.
-Pass deg for slanger i do og kakkerlakker i buksa
-Husk å ta med en diamant hjem til Daniel

Beklager hvis det i dette innlegget høres ut som at jeg er negativ. Tvert om. Jeg er positiv, men liker å forenkle og gjøre litt narr av det som skjer rundt meg. Ikke fordi jeg synes det er teit, enkelt og greit fordi det gjør hverdagen litt lystigere å se det komiske i ting.

Ny blog

2007-10-23T21:00:00.000+02:00

Oppretta en ny blogg jeg, saa faar jeg lettere lagt ut bilder. Enjoy!