De siste dagene her i Nairobi har etterlatt seg spor. Jeg er prega og flau. Det er 
vel aa forvente etter besoek i to ulike slummer. Vi har vaert saa heldige aa vaere gjester hos den lutherske kirken baade i Kawangware og Kibera. Vaare bilder av slummen har blitt mer enn reklamer for Kirkens noedhjelp. De har blitt vaare egne.
Vi har faatt moete foreldreloese gutter som har sitt hjem paa gata. Som en virkelighetsflukt sniffer de lim. Gutter yngre enn meg, de fleste i 13- aars alderen. Vi har faatt se gleden til ti- talls av barn naar vi kommer inn en doer. Gleden kommer fra barn uten rikdom, uten en trygg familieramme. De har ingenting av det vi setter saa utrolig hoeyt. Men, de har gleden.
Vi har faatt bygge relasjoner til Kenyansk ungdom. Vandra side om side med andre ungdommer i trange gater, blandt hus som visstnok er hjemmene til mennesker. Inntrykkene er sterke. Det eneste jeg kunne se for meg var mitt eget hus. Stort og fint. Hvitt med blaa doer. Stor fin hage og en brei vei man lett kjoere paa foerer oss opp til det.
Guiden min var ikke fra byen, men fra Rift Valley. Han var meget interressert i Norge. Der gikk vi side om side. Han fortalte om den store arbeidsledigheten i Kenya, jeg om at vi i Norge er avhengige av arbeidsinnvandring for at alle jobbene skal bli utfoert. Han forteller om at han gjerne skulle hatt en PC til studiene, jeg forteller at nesten alle ungdommer paa min alder har en baerbar PC i Norge. Det er flaut. Jeg foeler et sterkt ubehag ved aa fortelle om min hverdag. Men, det er sannheten. Naa kom den bare saa utrolig naerme. Jeg boeyer meg ydmyk i stoevet og er evig takknemlig for alt jeg har faatt. Maa jeg greie aa bruke det paa riktig maate og gi av det paa riktig maate. Gud, gjoer meg til en tjener for de uheldige.
vel aa forvente etter besoek i to ulike slummer. Vi har vaert saa heldige aa vaere gjester hos den lutherske kirken baade i Kawangware og Kibera. Vaare bilder av slummen har blitt mer enn reklamer for Kirkens noedhjelp. De har blitt vaare egne.Vi har faatt moete foreldreloese gutter som har sitt hjem paa gata. Som en virkelighetsflukt sniffer de lim. Gutter yngre enn meg, de fleste i 13- aars alderen. Vi har faatt se gleden til ti- talls av barn naar vi kommer inn en doer. Gleden kommer fra barn uten rikdom, uten en trygg familieramme. De har ingenting av det vi setter saa utrolig hoeyt. Men, de har gleden.
Vi har faatt bygge relasjoner til Kenyansk ungdom. Vandra side om side med andre ungdommer i trange gater, blandt hus som visstnok er hjemmene til mennesker. Inntrykkene er sterke. Det eneste jeg kunne se for meg var mitt eget hus. Stort og fint. Hvitt med blaa doer. Stor fin hage og en brei vei man lett kjoere paa foerer oss opp til det.
Guiden min var ikke fra byen, men fra Rift Valley. Han var meget interressert i Norge. Der gikk vi side om side. Han fortalte om den store arbeidsledigheten i Kenya, jeg om at vi i Norge er avhengige av arbeidsinnvandring for at alle jobbene skal bli utfoert. Han forteller om at han gjerne skulle hatt en PC til studiene, jeg forteller at nesten alle ungdommer paa min alder har en baerbar PC i Norge. Det er flaut. Jeg foeler et sterkt ubehag ved aa fortelle om min hverdag. Men, det er sannheten. Naa kom den bare saa utrolig naerme. Jeg boeyer meg ydmyk i stoevet og er evig takknemlig for alt jeg har faatt. Maa jeg greie aa bruke det paa riktig maate og gi av det paa riktig maate. Gud, gjoer meg til en tjener for de uheldige.
