Pokot i en lang fei

Før jeg begynner å blogge nåtidens hendelser, ønsker jeg å ha en liten oppsumering av perioden i Pokot. Tiden i Pokot var så ut rolig innholdsrik og spennende. Der fikk vi oppleve "ekte" afrikans kultur og vi fikk lov til å peke på Jesus. Vi fikk oppleve varme sletter og kaldt høyfjelSammen opplevde vi morsomme ting, og tunge ting. I Kapenguria fikk vi gå rundt i gatene og på sett og vis føle at det var vår by. Pokot var konge, rett og slett. Under følger en liten kavalkade av de største hendelsene i løpet av de ca 6 ukene vi var der. Enjoy!



Første helga ble fem av oss med Ingrid Næss på Crusade til Chepkalit. Det var i høylandet, så der var kald og frisk luft. Vi viste film, hadde undervisning og vitna. I tillegg fikk vi for alvor smake på den lokale maten og lære uttrykket "african- time" å kjenne. Over ser du en gjenganger, Ughali(populært kalt maisgrøt blandt oss hvite, for at ikke de innfødte skal forstå hva vi snakker om) og chai. Konge tur!

Vi fikk oppleve en tremittsverm, noe som skjer ca 2 ganger i året. I løpet av liten tid mister de vingene. Vår kjære onkel Ole stekte termittene til oss og vi fikk oppleve god og sprø afrika- snacks som smakte en blanding av bacon og popcorn. Her er Lene og Marie midt i svermen.

Jeg var så heldig å få lov til å feire 19- års dagen min i Pokot. Eksotisk og fint:) På tross av fravær av nær familie hadde jeg en fin og minnerik dag. Vi stellte i stand en koselig kveld med boller og brus, leker og sosialt samvær. Her er det vår alles kjære Jostein Holmedal som har en burdagshilsen i form av ei gammal kone. Herlig!

17 november ble det arrangert fredsløp i Kapenguria sentrum, Tegla Lourope Peace race. Vi var selvsagt med, endte på fine sisteplasser alle sammen! Var en smule spesielt å løpe et fredsløp med mt. Elgon, hvor det er borgerkrigtendenser, i horisonten. Her er gjengen i flotte løpst- skjorter.

Møter ble det nok av i Pokot. Hver søndag var det gudstjeneste, i tillegg var vi ute på flere crusades. Vi deltok med sang og vitnesbyrd, Jostein var som regel taleren. Her er vi på crusade i Mutua og på gudstjeneste i ei bare halvt år gammel menighet i Uganda.

Chesta ble også besøkt i løpet av opphboldet. Der fikk vi oppleve utrolig mye. En av mange hendelser var bestiging av fjelltoppen Kogh, eller Chestatoppen som jeg liker å kalle den. Det var en deilig, slitsom og fantastisk tur. Guds skaperverk på sitt beste! Her er jeg på toppen, glad og fornøyd tross at klokka kun er 06.00.

Pokot var stedet hvor vi fikk møte de som er fattige på penger, men velsigna med stor glede og et rikt åndelig liv. Der fikk vi se mennesker ta imot Jesus, vi fikk være med i spydspissen av misjonsarbeidet. Jeg likte meg i Pokot, håper jeg en dag kan vandre i de skitne gatene i Makutanu igjen.

Et lite titt-tei

Da er snart 6 uker i vest- Pokot over. På grunn av dårlig internett og giddalaushet har jeg lagt blogginga litt på hylla. Men, en liten oppdatering før jeg vender nesa mot storbyen igjen er vel nødvendig.

Pokot- perioden har bestått av så utrolig mange inntrykk. Mennesker i nød, mennesker i glede, mennesker i sorg. Det er umulig å skildre alt vi har opplevd. Programmet har vært fullt og spennende. Men, det har gjort oss slitne. Hele tiden er vi i sentrum, må være på hugget. Vitnesbyrd og sang. Det er ikke mye vi gjør hver gang, men alles øyne er retta mot oss. Merker det skal bli deilig den dagen vi ikke får blikk hvor en vi går, det skal bli deilig å slippe å høre ”mzungu” ropt etter en. Samtidig lurer jeg på om jeg vil savne oppmerksomheten. For, om jeg ønsker det eller ikke gjør nok oppmerksomheten at jeg føler meg litt spesiell.

På grunn av at opplevelsene har vært så mange og inntrykkene så sterke overlater jeg resten av posten til det visuelle. Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg lener meg på det ordtaket..

Jeg og Doricas kutter bryllupskake etter kvinneforening

Fra gateevangelisering i Mutua

Hånd i hånd. To farger, en verden.

Jeg og Aud lagde et TeFT- skilt

Ydmyk

De siste dagene her i Nairobi har etterlatt seg spor. Jeg er prega og flau. Det er vel aa forvente etter besoek i to ulike slummer. Vi har vaert saa heldige aa vaere gjester hos den lutherske kirken baade i Kawangware og Kibera. Vaare bilder av slummen har blitt mer enn reklamer for Kirkens noedhjelp. De har blitt vaare egne.

Vi har faatt moete foreldreloese gutter som har sitt hjem paa gata. Som en virkelighetsflukt sniffer de lim. Gutter yngre enn meg, de fleste i 13- aars alderen. Vi har faatt se gleden til ti- talls av barn naar vi kommer inn en doer. Gleden kommer fra barn uten rikdom, uten en trygg familieramme. De har ingenting av det vi setter saa utrolig hoeyt. Men, de har gleden.

Vi har faatt bygge relasjoner til Kenyansk ungdom. Vandra side om side med andre ungdommer i trange gater, blandt hus som visstnok er hjemmene til mennesker. Inntrykkene er sterke. Det eneste jeg kunne se for meg var mitt eget hus. Stort og fint. Hvitt med blaa doer. Stor fin hage og en brei vei man lett kjoere paa foerer oss opp til det.

Guiden min var ikke fra byen, men fra Rift Valley. Han var meget interressert i Norge. Der gikk vi side om side. Han fortalte om den store arbeidsledigheten i Kenya, jeg om at vi i Norge er avhengige av arbeidsinnvandring for at alle jobbene skal bli utfoert. Han forteller om at han gjerne skulle hatt en PC til studiene, jeg forteller at nesten alle ungdommer paa min alder har en baerbar PC i Norge. Det er flaut. Jeg foeler et sterkt ubehag ved aa fortelle om min hverdag. Men, det er sannheten. Naa kom den bare saa utrolig naerme. Jeg boeyer meg ydmyk i stoevet og er evig takknemlig for alt jeg har faatt. Maa jeg greie aa bruke det paa riktig maate og gi av det paa riktig maate. Gud, gjoer meg til en tjener for de uheldige.

Naturfotografene

I dag var jeg og Celine, dattera til Janne og Rune, naturfotografer og vi fikk noen herlige blinkskudd. Som naturfotografer flest listet vi oss stille rundt på ulendte plasser og studerte nøye det vakre skaperverket. Her er resultatet:

Forandringsambassadører

Tid for ny oppdatering. Tiden går og jeg er lite strukturert, derfor få oppdateringer. Men, det er vel egentlig det man forventer når man er i Afrika. Vår tanke er jo at Afrika er synomymt med usivilisert samfunn. Vi tar grundig feil. Det har jeg fått erfare de siste to ukene. Nairobi er sivilisert. Med sine store bygninger, millioner innbyggere og sitt heftige utvalg i matbutikkene er Nairobi definitivt en verdensby.

Jeg ser på meg selv som ei som i ganske stor ikke gjør meg opp meninger om folk før jeg har egne erfaringer. Dessverre har jeg oppdaga at mitt syn på Kenya og Afrika var litt for snevert. Jeg har vært på kontinentet to ganger før. Allikevel ble jeg denne gangen igjen overrassket over hvor like matbutikkene her til lands er de hjemme. Her er Nivea og Dove. Munnskyllevann og hårfjjerningskrem. Produkter som nettopp er kommet til Norge er i hyllene her også. Facsinerende for ei som dessverre trodde Afrika ikke kunne få varer like fort som Norge, til tross for at det vel er ca like langt å fly fra USA til begge steder.

Tiden her nede skal bli en tid for mye. En av de tingene det er tid for er å bryte ned trangsynthet. Forandre på det faktum at det er alt for lett å tenke at de her nede er usiviliserte. En annerledes kultur er bra, selv om vi ikke identifiserer oss med den. Rune lærte oss noe i dag som gjorde at jeg ble litt satt ut. Han sa vi var rassister dersom vi forventet noe annet av de innfødte her enn nordmenn bare fordi de er afrikanere. Da praktiserer vi ikke likeverd.

Afrikas og Kenyas kultur er en rik kultur. Vi skal ikke prente på dem vår kultur, men være forandringsambassadører på områder som ikke er verdt å ta vare på. Vi skal få lov til å hjelpe folk til å se at omskjærelse av jenter er farlig og en uting. Vi skal få lov til å peke på at kvinnner har mye kunnskap å komme med og at menn og kvinner skal være likestillt. Vi skal få lov til å vise dem menneskeverdets viktighet der det er forsømt. Dette skal vi gjøre uten å heve oss over dem. For akkurat som menn og kvinner er likestillt, er alle folkeslag det.

Noen glimt fra Kenya

Gjengen ved frokostbordet.

Vi koser oss ved bassenget

Stua i huset vi bor i her paa tomta

Trygt nede med beina paa bakken

Jeg er framme. Eventyret i offisielt i gang. Jeg er i Nairobi! Nairobi er varmt, akkurat passe. Det er en deilig soet lukt i lufta og gresshoppene spiller oss rolig i soevn. Det er deilig aa vaere her. Minner fra turene baade til Kenya og Ethiopia tidligere i mitt korte liv popper opp. Naar jeg gaar over plassen lukter det kveld i Awasa og bilturer rundt i Pokot. Det er deilig, men ogsaa rart. Naa er jeg her, og det er ingen vei tilbake. Jeg kan ikke bare ta en svipptur hjem dersom jeg oensker hvile.

Dagen har vaert lang. Flyet gikk fra Gardemoen 06.30, foettene stod paa afrikansk jord 19.00. Det var lenge, men samtidig er det vanskelig aa sette fingeren paa hvor egentlig tiden ble av. Turen bestod av slaekking og soving. Slitne kropper maatte hvile ut etter en innholdsrik uke. Ellers ble det jo ogsaa tid til morsomme samtaler, terningspill og San Juan.

Her nede ble vi tatt utrolig godt imot. Det er godt aa kjenne at en er velkommen. Kjenne at det kanskje er en grunn til at vi kommer. Vi har faatt et eget hus paa tomta, med alt som trengs og mere med. Mange av oss stusser paa om vi virkelig har kommet til Afrika.

Det er godt aa vaere i gang. Godt at spenningen kan slippe litt taket. Men jeg vil uansett i flere dager kjenne savnet av alle der hjemme. De som har gitt meg gode ord paa veien. Jeg er saa takknemlig for at folk husker paa meg. Taarene kommer lett med tanke paa dere.

Det kribler

Det nærmer seg. Alle tegn tyder nå på at det nærmer seg avreise. Bagasjen er sortert og veid, avskjeder er tatt og siste klesvask er unnagjort. En uke med undervisning og forberedelser er unnagjort. Alt som skulle skje er skjedd, bortsett fra avreise. Det er skummelt. Et hav av tanker, følelser og forventninger bruser på innsiden. Det er slitsomt. Slitsomt å tenke på hva som vil skje, hvordan ting vil ende.

Det skal bli deilig å komme i gang. Deilig å slippe å vente på at vi snart skal til Kenya. Nå er det ikke lenger det som skal skje. I natt 03.30 reiser gjengen av gårde i minibuss fra Fjellhaug. Det er ikke snart, det er straks. Skremmende tanke.

Forventningene er store og gjengen er gira. Jeg tror det skal bli et spennende og arti år. Et år med utfordringer, sprengte grenser og mye glede. Et år med fart og spenning, venting og lange dager. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan tenke tilbake på det. Se alt jeg har lært og hvor mye jeg har utviklet meg. Forventningene er store. Håper inderlig ikke vi blir skuffa.

Savnet av venner og familie her hjemme kommer til å bli stort. Men, på samme tid skal vi få lov til å knytte utrolig sterke vennskapsbånd. Bånd på grunnlag av sterke opplevelser, knyttet med Gud i sentrum. Jeg er takknemlig for denne muligheten. Takknemlig for at Gud har latt meg få stå i Hans tjeneste. Men jeg føler meg ille liten. Godt han har rykte på seg for å gjøre små folk store.

Litt av hvert

Da var eventyret i gang. Jeg har riktignok ikke kommet meg til langstrakte savannertennå, men jeg har fått lov til å gjeste Fjellhaug for noen dager. Fjellhaug som jeg i tre år har blitt anbefalt på varmeste av gode misjonsvenner og andre forbipasserende på Drottningborg. Her er fint, men det kreves en ganske god kondis for å komme seg opp hit. Hvorfor fortalte du aldri om de lange bakkene når du snakket så fint om Fjellhaug, Kjetil? Da kunne jeg jo forberedt meg og tatt noen løpeturer før jeg dro!

Her på haugen lærer jeg nyttige ting. Ting som egentlig er selvsagt, men som er greit å få konkretisert. For eksempel at det er vanskelig å kommunisere når man kommer fra to ulike kulturer. Veldig kjekt å vite, så kanskje vi tar det med en klype salt når noen fornærmer oss på det groveste. De har jo tross alt en annen kultur!
Den siste tiden i Fredrikstad traff jeg endel som jeg holder av. Mennesker som opp gjennom historien har betydd noe for meg, eller på en eller annen måte vært en del av mitt liv. Herlige folk, gode folk. Jeg vil takke de for alle lykkeønskninger og gode klemmer. Og takk for alle gode råd og for at dere minnet meg på at noen ting er viktig å huske når man er i Afrika. Som for eksempel

-Pass deg for løver
-Ikke bli spist av løver
-Pass på storetåa di (løven i Kardemommeby spiste jo tross alt opp tåa til en av røverne)
-Pass deg for afrikanske menn
-Husk at dersom du får en stein i hodet, så er det bare fordi de ikke kjenner deg. De kommer til å like deg etter hvert.
-Pass deg for slanger i do og kakkerlakker i buksa
-Husk å ta med en diamant hjem til Daniel

Beklager hvis det i dette innlegget høres ut som at jeg er negativ. Tvert om. Jeg er positiv, men liker å forenkle og gjøre litt narr av det som skjer rundt meg. Ikke fordi jeg synes det er teit, enkelt og greit fordi det gjør hverdagen litt lystigere å se det komiske i ting.

Ny blog

Oppretta en ny blogg jeg, saa faar jeg lettere lagt ut bilder. Enjoy!