Hoeyderekord

Jeg har besteget Mount Kenya! Ferden gikk rett fra kysten og mange varmegrader, til hoeyfjell og kulde. Seks av oss tok turen, var godt aa faa delt gruppa litt. Jeg var litt lite mota til aa begynne med, men turen endte opp med aa bli fantastisk. Naturen var variert og flott, selskapet var av det gode slaget. Vi fikk tid til mye morro, internhumoren var paa topp, som dere kan se av bildet nedenfor.





Tror vi gikk rundt 48 kilometer paa fire dager. Traskingen begynte paa litt over 2000 moh, og sluttet paa 4985 moh. Med andre ord, det var en ganske stor hoeydeforskjell, noe som foerte til at vi maatte gaa sakte. Veldig sakte. Hoeydesyke skulle ingen ha. Vi hadde god tid. God tid til aa nyte Guds skaperverk. Det var fantastisk. Gud er ganske saa kreativ, jeg er imponert.







Turen tok alt i alt fire dager. Toppen ble naadd den tredje dagen, rundt seks om morgenen. Vi stod opp klokka to, begynte aa gaa tre. 4 kilometer skulle tilbakelegges, det er klart at da maa man beregne god tid! Jeg maa vel vaere aerlig og aapen og si at jeg var en smule engstelig den siste natta. Ryktene sier at mange doer naar de bestiger Mount Kenya. Det var umulige aa la vaer aa tenke at jeg skulle vaere en av de uheldige. Naar man foerst skal doe saa ung er det jo stilig aa ha gjort det naar man bestiger Kenyas hoeyste fjell, men jeg kunne ikke la vaer aa tenke at jeg har litt mer aa utrette foer jeg reiser herifra. Resultatet ble litt hjertebank paa natta og konstant boenn til mesteren der oppe. Jeg doede ikke, heldigvis.



Glade og foernoeyde naadde hele gjengen toppen og fikk ta imot en ny dag med ny naade. Solen steg sakte opp over skydekket. B-e-autiful!




Glade, fornoeyde og en smule stolte. Det var det vi var etter aa ha opplevde en av vaare beste naturopplevelser. All aere til vaar kjare guide, Charles. Han ledet oss gjennom tette skoger og paa aapne sletter. Bra mann. Maa vel ogsaa for ordens skyld nevnes at toppen vi besteg, point Lanana, bare er den tredje hoeyeste toppen. For aa naa de andre toppene kreves litt stoerre ferdigheter enn det jeg har.

Høydepunkter i februar

De siste innleggene har vært relativt korte. Forsåvidt greit, lange utgreiinger kan fort bli kjedelig. Men, for dere som er interressert, her en noen stikkord fra mine sysler den siste måneden.

• Varme i Voi
• Mange dyr i Tsavo nasjonalpark
• Camping i Tsavo nasjonalpark
• Stillingskrig mellom løver og bøffler i Tsavo nasjonalpark
• Gideon, en fantastisk mann
• Arnfinn og Helga Røyland, mennesker å lære av
• Misjon blandt muslimer
• Mombasa - kys og varme
• Herlig omsorg og oppvartning på Mzambweni
• Kristne med muslimsk bakgrunn, spennende
• Bading i det indiske hav
• Besøk i Masaii- landsby
• Avslappende dager på Hebron i Taita. Regn og frisk luft, omtrent som norsk sommer
• 3 uker uten dusjing, ergo tre uker med svært fett hår. Jeg liker å kalle det naturlig hårmaske.
• Sykdom. Høy feber og dårlig mage. Fikke behandling av en indisk versjon av mr. Bean, kan ikke bli bedre.
• Fantastiske mennesker, spennende kultur

Hatt det bra. Hipp hurra:)

Kysteventyr

Vi har vært på kysten ei uke. Varmt klima, koselige mennesker, spennende misjon. Ei herlig uke hvor vi fikk god kontakt med fantastiske mennesker. På Mzambweni fikk vi nok den beste servicen hittil. Bestemt på å gi oss ei fantastisk uke gjorde de alt i sin makt for å gi oss god lokal mat og spennende opplevelser. Det ble vellykka. Jeg er glad, takknemlig og tent. Tent for å tjene, både mennesker og Gud.

Lyst til å spille volleyball, ingen å spille med. Dette var siste utvei..

Et bilde sier mer enn tusen ord..

Derfor, gå inn på linken nedenfor og se filmen Aud har laga. Fint lite sammendrag av TeFT sine sysler de siste månedene.

http://audfeed07.blogspot.com

Vil, men får det ikke til

Gud krever så mye.

Ta opp ditt kors og følg meg, sier Han.

Fornekt deg selv.

Mist livet for Jesu skyld, for da skal du berge det.

Elsk dine fiender, vend det andre kinnet til.

Døm ikke, fordøm ikke, gi.

Alt vil jeg, men ofte kommer jeg til kort. Følelsen er alt for ofte håpløshet; jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.

Heldigvis kommer Han med løfter midt i krav og formaning. Løfter som bærer, styrker og gir mot.

Alt er mulig for Gud.

Guds ånd gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Vær ikke bekymret. Jeg tar meg av fuglene, jeg tar meg av deg.

Be, så skal du få.

Herren er med deg i all din ferd.

Løftene holder, heldigvis. Jeg vil, Gud får det til.

Oase

Dagene har gått sakte. Det er relativt lite å gjøre. Den Norske skolen i Nairobi er en fin fasilitet, men tilbyr et meget begrenset antall aktiviteter. Det er gøy å bade, det er deilig å lese, men dag ut og dag inn med dette er litt kjedelig. Grunnen til at jeg bare har kunnet nyte aktivitetstilbudene på tomta er at vi en stund var innesperret her, hvis en kan bruke et så kraftig ord. Her har vi hatt vår egen lille oase midt i uro, brann og død. Med nok mat og rolige dager har vi vært passive vitner til et Kenya i kaos.

'

Urolighetene, grusomhetene og konfliktene har foregått rett rundt hjørnet. Allikevel har vi måttet ty til mediene får å få med oss hva som skjer. Noen ganger har til og med norske medier vært vår informasjonskilde Vi har vært kjempe nærme hendelsene, samtidig har de vært så utrolig fjerne. Tomta og dens strømgjerder gir oss trygg het. Noen ganger har folk ”utenfra” kommet inn. Øyevitner har fortalt hvordan situasjonen er, hvordan ting oppfattes av den enkelte. Muligheten er der for at vi kan gi og få lov til å følge det som står i Lukas 12. 48b: Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som er mye betrodd, skal det kreves desto mer av. Vi får lov til å gi av vår store rikdom. Dele av det som er gitt oss, men som egentlig er en del av hele verdens goder. Da potten skulle fordeles var vi heldige, vi fikk den delen som gav mye, akkurat som Lot fikk det landet som var frodigst da han og Abraham skulle dele landet de skuet utover. Men, selv om vi gav, gav i alle fall ikke jeg så det svei. Kanskje gav jeg litt mer enn jeg pleier, men nå i dagene etterpå har jeg ikke savnet det jeg så villig gav bort. Det var overfloden jeg gav av, jeg gav det jeg ikke trenger. Skoene som jeg kjøpte fordi de var billige, men som ikke er gode å gå på. Knebuksa som er utvaska og stygg i fasongen. Den som alltid ligger nederst i skapet, gjemt under de andre klærne.

Ja, vi sitter her i vår fredelige, vakre oase. Alt skulle bli annerledes når vi kom til Kenya, men det ble så mye som ble likt. Hjemme er vi og i vår vakre, fredelige oase. Svømmer i materielle goder og penger, hviler i fred og oljefond. TV- apparatet skrus selvsagt på enten sju eller ni slik at en får med seg det viktigste som skjer ellers i verden. Som vanlig er det noen døde et eller annet sted, noen opplever en krise i livet. Så blir det som regel med en liten tanke på de som akkurat opplevde noe som vil merke dem for resten av livet. Vi synes det er ille med alt det vi ser skje i andre deler av verden, men det skader ikke oss. Skadene nådde ikke oss, vi bare ser, har medfølelse og gir litt av vår overflod. Enten for å komme dem som er i nød til hjelp, eller får å lette på vår egen samvittighet. Det er som en som bor i en oase i en ørken. Der er vann og hvile, den som bor der har det godt. De gangene tørste ørkenvandrere kommer innom gir den litt vann og kjenner på hvor vondt der at denne vandreren så ofte må tørste. Men, den som bor i oasen vet ikke hva tørste er.