lørdag 8. desember 2007

Et lite titt-tei

Da er snart 6 uker i vest- Pokot over. På grunn av dårlig internett og giddalaushet har jeg lagt blogginga litt på hylla. Men, en liten oppdatering før jeg vender nesa mot storbyen igjen er vel nødvendig.

Pokot- perioden har bestått av så utrolig mange inntrykk. Mennesker i nød, mennesker i glede, mennesker i sorg. Det er umulig å skildre alt vi har opplevd. Programmet har vært fullt og spennende. Men, det har gjort oss slitne. Hele tiden er vi i sentrum, må være på hugget. Vitnesbyrd og sang. Det er ikke mye vi gjør hver gang, men alles øyne er retta mot oss. Merker det skal bli deilig den dagen vi ikke får blikk hvor en vi går, det skal bli deilig å slippe å høre ”mzungu” ropt etter en. Samtidig lurer jeg på om jeg vil savne oppmerksomheten. For, om jeg ønsker det eller ikke gjør nok oppmerksomheten at jeg føler meg litt spesiell.

På grunn av at opplevelsene har vært så mange og inntrykkene så sterke overlater jeg resten av posten til det visuelle. Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg lener meg på det ordtaket..



Jeg og Doricas kutter bryllupskake etter kvinneforening

Fra gateevangelisering i Mutua


Hånd i hånd. To farger, en verden.

Jeg og Aud lagde et TeFT- skilt









3 kommentarer:

Unknown sa...

Hei Karen Elise!
Gøy å høre og se hva som skjer!
her hjemme har vi idag begynt å selge kjekkaskalenderen:D den blir bare drøyere og drøyere for hvert år.

Veldig gøy å få brev:)
Hvordan er opplegget sånn, mye reising, mye undervisning?

Karen Elise sa...

Hei kjære deg=)

KJekkaskalenderen ja, er du det overraskende desemberinnslaget eller?;)

Vi er ganske mye ute blandt folk, vaffal i Pokot. Her i Nairobi er det mest undervisning, har troslære og nehemja. Nehemja er supespennede!!!:D Juleferien blir i Mombasa og etter det er det både Nairobi, Arusha, Voi og Mzambweni. Pluss kanksje mt. Kenya og Safari. Veiene blir flittig brukt;)

Koselig med kommentar=)

Sigrid sa...

Åå! Det bildet av hendene ble skikkelig symbolsk for meg...
Her er vi med våre store, hvite, rike hender. Og det er så mange små og sjokoladebrune hender som trenger det vi har å gi.

Glad i deg Elise!