Oase

Dagene har gått sakte. Det er relativt lite å gjøre. Den Norske skolen i Nairobi er en fin fasilitet, men tilbyr et meget begrenset antall aktiviteter. Det er gøy å bade, det er deilig å lese, men dag ut og dag inn med dette er litt kjedelig. Grunnen til at jeg bare har kunnet nyte aktivitetstilbudene på tomta er at vi en stund var innesperret her, hvis en kan bruke et så kraftig ord. Her har vi hatt vår egen lille oase midt i uro, brann og død. Med nok mat og rolige dager har vi vært passive vitner til et Kenya i kaos.

'

Urolighetene, grusomhetene og konfliktene har foregått rett rundt hjørnet. Allikevel har vi måttet ty til mediene får å få med oss hva som skjer. Noen ganger har til og med norske medier vært vår informasjonskilde Vi har vært kjempe nærme hendelsene, samtidig har de vært så utrolig fjerne. Tomta og dens strømgjerder gir oss trygg het. Noen ganger har folk ”utenfra” kommet inn. Øyevitner har fortalt hvordan situasjonen er, hvordan ting oppfattes av den enkelte. Muligheten er der for at vi kan gi og få lov til å følge det som står i Lukas 12. 48b: Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som er mye betrodd, skal det kreves desto mer av. Vi får lov til å gi av vår store rikdom. Dele av det som er gitt oss, men som egentlig er en del av hele verdens goder. Da potten skulle fordeles var vi heldige, vi fikk den delen som gav mye, akkurat som Lot fikk det landet som var frodigst da han og Abraham skulle dele landet de skuet utover. Men, selv om vi gav, gav i alle fall ikke jeg så det svei. Kanskje gav jeg litt mer enn jeg pleier, men nå i dagene etterpå har jeg ikke savnet det jeg så villig gav bort. Det var overfloden jeg gav av, jeg gav det jeg ikke trenger. Skoene som jeg kjøpte fordi de var billige, men som ikke er gode å gå på. Knebuksa som er utvaska og stygg i fasongen. Den som alltid ligger nederst i skapet, gjemt under de andre klærne.

Ja, vi sitter her i vår fredelige, vakre oase. Alt skulle bli annerledes når vi kom til Kenya, men det ble så mye som ble likt. Hjemme er vi og i vår vakre, fredelige oase. Svømmer i materielle goder og penger, hviler i fred og oljefond. TV- apparatet skrus selvsagt på enten sju eller ni slik at en får med seg det viktigste som skjer ellers i verden. Som vanlig er det noen døde et eller annet sted, noen opplever en krise i livet. Så blir det som regel med en liten tanke på de som akkurat opplevde noe som vil merke dem for resten av livet. Vi synes det er ille med alt det vi ser skje i andre deler av verden, men det skader ikke oss. Skadene nådde ikke oss, vi bare ser, har medfølelse og gir litt av vår overflod. Enten for å komme dem som er i nød til hjelp, eller får å lette på vår egen samvittighet. Det er som en som bor i en oase i en ørken. Der er vann og hvile, den som bor der har det godt. De gangene tørste ørkenvandrere kommer innom gir den litt vann og kjenner på hvor vondt der at denne vandreren så ofte må tørste. Men, den som bor i oasen vet ikke hva tørste er.