Vil, men får det ikke til

Gud krever så mye.

Ta opp ditt kors og følg meg, sier Han.

Fornekt deg selv.

Mist livet for Jesu skyld, for da skal du berge det.

Elsk dine fiender, vend det andre kinnet til.

Døm ikke, fordøm ikke, gi.

Alt vil jeg, men ofte kommer jeg til kort. Følelsen er alt for ofte håpløshet; jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.

Heldigvis kommer Han med løfter midt i krav og formaning. Løfter som bærer, styrker og gir mot.

Alt er mulig for Gud.

Guds ånd gir kraft, kjærlighet og sindighet.

Vær ikke bekymret. Jeg tar meg av fuglene, jeg tar meg av deg.

Be, så skal du få.

Herren er med deg i all din ferd.

Løftene holder, heldigvis. Jeg vil, Gud får det til.

Oase

Dagene har gått sakte. Det er relativt lite å gjøre. Den Norske skolen i Nairobi er en fin fasilitet, men tilbyr et meget begrenset antall aktiviteter. Det er gøy å bade, det er deilig å lese, men dag ut og dag inn med dette er litt kjedelig. Grunnen til at jeg bare har kunnet nyte aktivitetstilbudene på tomta er at vi en stund var innesperret her, hvis en kan bruke et så kraftig ord. Her har vi hatt vår egen lille oase midt i uro, brann og død. Med nok mat og rolige dager har vi vært passive vitner til et Kenya i kaos.

'

Urolighetene, grusomhetene og konfliktene har foregått rett rundt hjørnet. Allikevel har vi måttet ty til mediene får å få med oss hva som skjer. Noen ganger har til og med norske medier vært vår informasjonskilde Vi har vært kjempe nærme hendelsene, samtidig har de vært så utrolig fjerne. Tomta og dens strømgjerder gir oss trygg het. Noen ganger har folk ”utenfra” kommet inn. Øyevitner har fortalt hvordan situasjonen er, hvordan ting oppfattes av den enkelte. Muligheten er der for at vi kan gi og få lov til å følge det som står i Lukas 12. 48b: Den som har fått mye, ventes det mye av. Og den som er mye betrodd, skal det kreves desto mer av. Vi får lov til å gi av vår store rikdom. Dele av det som er gitt oss, men som egentlig er en del av hele verdens goder. Da potten skulle fordeles var vi heldige, vi fikk den delen som gav mye, akkurat som Lot fikk det landet som var frodigst da han og Abraham skulle dele landet de skuet utover. Men, selv om vi gav, gav i alle fall ikke jeg så det svei. Kanskje gav jeg litt mer enn jeg pleier, men nå i dagene etterpå har jeg ikke savnet det jeg så villig gav bort. Det var overfloden jeg gav av, jeg gav det jeg ikke trenger. Skoene som jeg kjøpte fordi de var billige, men som ikke er gode å gå på. Knebuksa som er utvaska og stygg i fasongen. Den som alltid ligger nederst i skapet, gjemt under de andre klærne.

Ja, vi sitter her i vår fredelige, vakre oase. Alt skulle bli annerledes når vi kom til Kenya, men det ble så mye som ble likt. Hjemme er vi og i vår vakre, fredelige oase. Svømmer i materielle goder og penger, hviler i fred og oljefond. TV- apparatet skrus selvsagt på enten sju eller ni slik at en får med seg det viktigste som skjer ellers i verden. Som vanlig er det noen døde et eller annet sted, noen opplever en krise i livet. Så blir det som regel med en liten tanke på de som akkurat opplevde noe som vil merke dem for resten av livet. Vi synes det er ille med alt det vi ser skje i andre deler av verden, men det skader ikke oss. Skadene nådde ikke oss, vi bare ser, har medfølelse og gir litt av vår overflod. Enten for å komme dem som er i nød til hjelp, eller får å lette på vår egen samvittighet. Det er som en som bor i en oase i en ørken. Der er vann og hvile, den som bor der har det godt. De gangene tørste ørkenvandrere kommer innom gir den litt vann og kjenner på hvor vondt der at denne vandreren så ofte må tørste. Men, den som bor i oasen vet ikke hva tørste er.

Bønn for Kenya

Her i Kenya har jeg det bra, men mange rundt meg har de siste dagene opplevd ting som det ikke er forunt noen å oppleve. Kjære venner som har for vane å sende noen tanker opp til vår himmelske pappa i ny og ne: ta med Kenya i deres tankestrømmer. Be vår kjære far om å gi visdom til landets ledere. Be for alle som har mistet sine hjem og de som har mistet noen av sine kjære. Ingen over, ingen under, bønn er det beste en kan gi sin neste. Be, Kenyanere trenger deres bønner.

Bønnens makt er helt utenkelig, den løser lenker setter sjeler fri..

God jul og godt nyttår!

Da var julen overstått og en nytt årsskifte er unnagjort. Julen ble feria under høye palmer og til lyden av bølgebrus. Det var koselig, det var deilig, men det var ikke jul. Julestemninga kom ikke i år, men julen ble uansett feiret. Jesus ble født, frelserens komme ble markert uavhengig av mine følelser. Vår markering av julens viktigste og virkelige budskap var enkel og fin. Vi var en gjeng nordmenn samla på stranda hvor vi leste juleevangeliet fra både Lukas og Johannes. Vi gikk også rundt en palme og sang julesanger. Det var en ny opplevelse, synge julesanger kun iført en tynn kanga. Dagens høydepunkt var vel da jeg og Susann fikk ri på kamel langs Mombasas hvite strender mens vinden lett strøk oss i håret og vi trallet på sanger om de tre vise menn. Vi fikk iallefall fokusere på det viktigste i julen, sånn som det står skrevet i en av mine yndlingssanger i julen:

En jul uten Jesus har liten verdi, det blir som ei pakke med ingen ting i. For innhold er viktig, du tenker helt riktig, det blir ingen jul uten Jesus.

Julestemning og gode juletradosjoner ble det lite av, men det ble jul allikevel. For Jesus kom, og Han er den vi feirer, selv om det kanskje kan føles som at det er tradisjonene som er hovedinnholdet i pakka.

Turen hjem fra Mombasa skulle egentlig tas med tog, men på grunn av fare for at det ikke ville gå måtte vi kjøre bil med våre kjære ferievenner familien Kårbø. Turen gikk fint, og her i Nairobi er vi en hel gjeng samla. Koselig med masse folk, spesielt når man skal feire nyttår. Vi hadde en storslagen fest ved bassenget med ballonger, lightsticks og god grillmat. Tilsammen var vi vel rundt 50 festglade mennesker samla, og det ble mye latter, gode leker og godt fellesskap. Vi var ekstra mange på grunn av urolighetene her i landet. Det er trygt og godt på tomta, men de som ville ut og feire måtte ta til takke med selskapet av oss dødelige her på tomta.

Det ligger vel i lufta at en fest ved bassenget kan ende ganske våt for noen. Lene og jeg havna uti rett over nyttår, så vi har dermed slått vår egen rekord i årets første bad. En viktig detalj er at vi ikke provoserte fram å bli dytta uti, vi ble rett og slett uskyldige ofre for Ryfylke- humor...

Pokot i en lang fei

Før jeg begynner å blogge nåtidens hendelser, ønsker jeg å ha en liten oppsumering av perioden i Pokot. Tiden i Pokot var så ut rolig innholdsrik og spennende. Der fikk vi oppleve "ekte" afrikans kultur og vi fikk lov til å peke på Jesus. Vi fikk oppleve varme sletter og kaldt høyfjelSammen opplevde vi morsomme ting, og tunge ting. I Kapenguria fikk vi gå rundt i gatene og på sett og vis føle at det var vår by. Pokot var konge, rett og slett. Under følger en liten kavalkade av de største hendelsene i løpet av de ca 6 ukene vi var der. Enjoy!



Første helga ble fem av oss med Ingrid Næss på Crusade til Chepkalit. Det var i høylandet, så der var kald og frisk luft. Vi viste film, hadde undervisning og vitna. I tillegg fikk vi for alvor smake på den lokale maten og lære uttrykket "african- time" å kjenne. Over ser du en gjenganger, Ughali(populært kalt maisgrøt blandt oss hvite, for at ikke de innfødte skal forstå hva vi snakker om) og chai. Konge tur!

Vi fikk oppleve en tremittsverm, noe som skjer ca 2 ganger i året. I løpet av liten tid mister de vingene. Vår kjære onkel Ole stekte termittene til oss og vi fikk oppleve god og sprø afrika- snacks som smakte en blanding av bacon og popcorn. Her er Lene og Marie midt i svermen.

Jeg var så heldig å få lov til å feire 19- års dagen min i Pokot. Eksotisk og fint:) På tross av fravær av nær familie hadde jeg en fin og minnerik dag. Vi stellte i stand en koselig kveld med boller og brus, leker og sosialt samvær. Her er det vår alles kjære Jostein Holmedal som har en burdagshilsen i form av ei gammal kone. Herlig!

17 november ble det arrangert fredsløp i Kapenguria sentrum, Tegla Lourope Peace race. Vi var selvsagt med, endte på fine sisteplasser alle sammen! Var en smule spesielt å løpe et fredsløp med mt. Elgon, hvor det er borgerkrigtendenser, i horisonten. Her er gjengen i flotte løpst- skjorter.

Møter ble det nok av i Pokot. Hver søndag var det gudstjeneste, i tillegg var vi ute på flere crusades. Vi deltok med sang og vitnesbyrd, Jostein var som regel taleren. Her er vi på crusade i Mutua og på gudstjeneste i ei bare halvt år gammel menighet i Uganda.

Chesta ble også besøkt i løpet av opphboldet. Der fikk vi oppleve utrolig mye. En av mange hendelser var bestiging av fjelltoppen Kogh, eller Chestatoppen som jeg liker å kalle den. Det var en deilig, slitsom og fantastisk tur. Guds skaperverk på sitt beste! Her er jeg på toppen, glad og fornøyd tross at klokka kun er 06.00.

Pokot var stedet hvor vi fikk møte de som er fattige på penger, men velsigna med stor glede og et rikt åndelig liv. Der fikk vi se mennesker ta imot Jesus, vi fikk være med i spydspissen av misjonsarbeidet. Jeg likte meg i Pokot, håper jeg en dag kan vandre i de skitne gatene i Makutanu igjen.

Et lite titt-tei

Da er snart 6 uker i vest- Pokot over. På grunn av dårlig internett og giddalaushet har jeg lagt blogginga litt på hylla. Men, en liten oppdatering før jeg vender nesa mot storbyen igjen er vel nødvendig.

Pokot- perioden har bestått av så utrolig mange inntrykk. Mennesker i nød, mennesker i glede, mennesker i sorg. Det er umulig å skildre alt vi har opplevd. Programmet har vært fullt og spennende. Men, det har gjort oss slitne. Hele tiden er vi i sentrum, må være på hugget. Vitnesbyrd og sang. Det er ikke mye vi gjør hver gang, men alles øyne er retta mot oss. Merker det skal bli deilig den dagen vi ikke får blikk hvor en vi går, det skal bli deilig å slippe å høre ”mzungu” ropt etter en. Samtidig lurer jeg på om jeg vil savne oppmerksomheten. For, om jeg ønsker det eller ikke gjør nok oppmerksomheten at jeg føler meg litt spesiell.

På grunn av at opplevelsene har vært så mange og inntrykkene så sterke overlater jeg resten av posten til det visuelle. Et bilde sier mer enn tusen ord. Jeg lener meg på det ordtaket..

Jeg og Doricas kutter bryllupskake etter kvinneforening

Fra gateevangelisering i Mutua

Hånd i hånd. To farger, en verden.

Jeg og Aud lagde et TeFT- skilt

Ydmyk

De siste dagene her i Nairobi har etterlatt seg spor. Jeg er prega og flau. Det er vel aa forvente etter besoek i to ulike slummer. Vi har vaert saa heldige aa vaere gjester hos den lutherske kirken baade i Kawangware og Kibera. Vaare bilder av slummen har blitt mer enn reklamer for Kirkens noedhjelp. De har blitt vaare egne.

Vi har faatt moete foreldreloese gutter som har sitt hjem paa gata. Som en virkelighetsflukt sniffer de lim. Gutter yngre enn meg, de fleste i 13- aars alderen. Vi har faatt se gleden til ti- talls av barn naar vi kommer inn en doer. Gleden kommer fra barn uten rikdom, uten en trygg familieramme. De har ingenting av det vi setter saa utrolig hoeyt. Men, de har gleden.

Vi har faatt bygge relasjoner til Kenyansk ungdom. Vandra side om side med andre ungdommer i trange gater, blandt hus som visstnok er hjemmene til mennesker. Inntrykkene er sterke. Det eneste jeg kunne se for meg var mitt eget hus. Stort og fint. Hvitt med blaa doer. Stor fin hage og en brei vei man lett kjoere paa foerer oss opp til det.

Guiden min var ikke fra byen, men fra Rift Valley. Han var meget interressert i Norge. Der gikk vi side om side. Han fortalte om den store arbeidsledigheten i Kenya, jeg om at vi i Norge er avhengige av arbeidsinnvandring for at alle jobbene skal bli utfoert. Han forteller om at han gjerne skulle hatt en PC til studiene, jeg forteller at nesten alle ungdommer paa min alder har en baerbar PC i Norge. Det er flaut. Jeg foeler et sterkt ubehag ved aa fortelle om min hverdag. Men, det er sannheten. Naa kom den bare saa utrolig naerme. Jeg boeyer meg ydmyk i stoevet og er evig takknemlig for alt jeg har faatt. Maa jeg greie aa bruke det paa riktig maate og gi av det paa riktig maate. Gud, gjoer meg til en tjener for de uheldige.