Det kribler

Det nærmer seg. Alle tegn tyder nå på at det nærmer seg avreise. Bagasjen er sortert og veid, avskjeder er tatt og siste klesvask er unnagjort. En uke med undervisning og forberedelser er unnagjort. Alt som skulle skje er skjedd, bortsett fra avreise. Det er skummelt. Et hav av tanker, følelser og forventninger bruser på innsiden. Det er slitsomt. Slitsomt å tenke på hva som vil skje, hvordan ting vil ende.

Det skal bli deilig å komme i gang. Deilig å slippe å vente på at vi snart skal til Kenya. Nå er det ikke lenger det som skal skje. I natt 03.30 reiser gjengen av gårde i minibuss fra Fjellhaug. Det er ikke snart, det er straks. Skremmende tanke.

Forventningene er store og gjengen er gira. Jeg tror det skal bli et spennende og arti år. Et år med utfordringer, sprengte grenser og mye glede. Et år med fart og spenning, venting og lange dager. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan tenke tilbake på det. Se alt jeg har lært og hvor mye jeg har utviklet meg. Forventningene er store. Håper inderlig ikke vi blir skuffa.

Savnet av venner og familie her hjemme kommer til å bli stort. Men, på samme tid skal vi få lov til å knytte utrolig sterke vennskapsbånd. Bånd på grunnlag av sterke opplevelser, knyttet med Gud i sentrum. Jeg er takknemlig for denne muligheten. Takknemlig for at Gud har latt meg få stå i Hans tjeneste. Men jeg føler meg ille liten. Godt han har rykte på seg for å gjøre små folk store.